Essay over konsertprogrammet “The Early Joke”

Humor i musikk følger på mange måter humorens kulturutvikling. Og vårt program, «The Early Joke» blir en slags speiling av humoren gjennom tiden. I rennesansen kjenner vi til mye musikk som er direkte knyttet til karnevelet – jøgleraktige danser, ja, men kanskje mer overraskende finnes en masse groteske tekster tonesatt av musikk som ikke skiller seg vesentlig fra den mer seriøse musikken (Lassus, Willaert, Gabrieli) – dette dualistiske karnevalsfenomen utdypes lengre nede i teksten.

1600-tallet var et virkelig barskt århundre for Europa med evinnelige kriger, pest, innvasjon osv. I 1673 komponerte Biber sin «Battalia a 10», et stykke som tar for seg ulike scener før- under og etter et millitærslag. Han dedikerer det hele til Bacchus og han benytter seg av en rekke humoristiske og eksperimentelle musikalske løsninger for å få frem sin harselas med realiteten – en humoristisk virklighetsflukt.

1700 tallet byr på opplysning, og begynnelsen på en ny forfattertype The Wit – på norsk den vittige, dvs både vis og spøkefull – (Swift, Pope, Voltaire..) og komponisten Telemann komponerer musikk i denne vittige ånd. Hans «Don Quijote Suite» og «Schulmeister Kantata» er begge fulle av vittige musikalske kommentarer til ulike scener man kjenner – enten fra Quijote eller fra klasserommet.

Alkohol og humor har til enhver tid hengt sammen, og få steder har det blitt spilt, drukket, sunget, danset, skrålet og skålet så mye som i de engelske taverns og alehouses. I midten av 1600 tallet ble mange av disse stedene gjort om til såkalte «musick-houses» og fungerte både som kombinerte konsert- og drikkesteder. En masse humoristisk musikk har blitt komponert til – og fremført på disse stedene og komponister som Purcell var hyppige gjester her. Det er også i den engelske tavern at Catch tradisjonen starter; man har 3 eller 4 strofer av en sang, som hver deles ut til folk, så synges disse og settes sammen til en kanon – og det er først når alle stemmene synges at sangens egentlige (grove) innhold avsløres. Det finnes fortsatt en rekke Catch Clubs i England i dag.

P.D.Q. Bach er den 21. av Johann Sebastians 20 sønner (!) i følge den amerikanske professoren Peter Schieckele. Han «oppdaget» P.D.Q (som også kan bety «Pretty Damn Quick») på 1960-tallet og har beskjeftiget seg med dette «glemte» Bach-familiemedlemmet inntil i dag. Kantaten «Iphigenia in Brooklyn» er en parodi på konvensjoner innenfor barokk kantaten og «Eine Kleine Nichtmusik» er en leksjon i humoristisk timing ved hjelp av musikalske referanser!

I det antikke Hellas oppstod Dionysosfeiringen som en videreføring av de første Nyttårsfestene og her var det kappdrikking av vin, orgier og ekstase som gjaldt – livsgleden skulle overgå fornuften. Disse festene, eller bakkanalene (Dionysos het Bacchus på romersk) ble etterhvert forbudt i Romerriket, men gjenoppstod som saturnaliene – en desember-feiring av jordbruksguden Saturn. I løpet av festens ni dager ble samfunnet snudd på hodet, de fattige ble behandlet som rike og omvendt. I kristen tid utviklet dette seg til en narrefest, en satire over Gudstjenesten, inne i kirkene. Etter mønster av dette igjen begynte man å innlede fasten om våren med ville fester de siste dagene før fasten satte inn – det ble kalt kjøttpause – carne vale – og i stedet for å bekjempe galskapen godkjente kirken karnevalsskikken.

I tillegg til Narrefestene finner man også andre gamle kirkelige tradisjoner som tillater latter og til dels grove vittigheter i kirken. Under Påskelatteren tillot presten seg å fortelle kroppslige vitser og materialistiske historier for å spre latter og glede blant kirkegjengerne etter den lange fasten – når fasten var over var det nemlig lov til å spise kjøtt og dyrke sex igjen, så dette skulle markeres med karnivalistiske morsomheter. Julelatteren ble realisert gjennom muntre julesanger; Sanger med særdeles verdslig innhold ble sunget i kirken, og man sang salmer til melodier kjent i tiden som gateviser.

Hvorfor godtok kirken disse ulike karnevals- og narreskikkene som var bygget på gamle antikke og hedenske tradisjoner – og til og med innførte egne humoristiske seanser inne i kirkerommet? Jo, de mente at ved å holde galskapen og de humoristiske løssluppenheter innenfor små tidsbegrensede perioder, så hadde de bedre kontroll på alt og de gamle skikkene ble brukt som en slags sikkerhetsventil; dårskapen som bor i oss alle kunne komme ut og fordampe.

Litteraturhistorikere, og kanskje særlig Mikhail Bakthin, snakker om et Litterært Karneval særlig hos 1500 talls forfatteren Rabelais og hans historier om kjempene Gargantua og Pantugurel. Sammen med Rabelais henviser Bakthin også til Boccacios Decameron (ca 1350) og Cervantes Don Quijote (1605/1615). Bakthin ser karnevalstradisjonen både som et virkelig, folkelig opprør og også som en litterær tradisjon – der begge har som mål å overskride grensene hverdagen setter for våre utfoldelsesmuligheter. Han mener at humoren man finner hos Rabelais kan sammenlignes med den folkelige latteren man finner i karnevalet – en dualistisk tilstand der latteren er en frigjørende livsnødvendighet som bekrefter det alvorlige og tungsindige. Han mener at denne symbiosen mellom det alvorsfulle og muntre går tapt i litteratur og kunst i løpet av 15- og 1600 tallet – i takt med at de gamle folkeskikker, karneval og fester som preget alle aspekter av mennesket og dets kultur, forsvinner ut av bevisstheten og står tilbake som enkelte bleke avskyggninger av de opprinnelige seansene. Han hevder at man i 1700-tallet og videre frem har dyrket frem en latter som er hånlig og ond – i motsetning til 1500-tallets livsbekreftende, frigjørende og fornyende latter.

Ikke desto mindre ser man en lang rekke av seriøse humorister i kjølevannet av de tre nevnte forfattere – en rekke som strekker seg fra Swift over Voltaire, Holberg, Sterne, Dickens, Twain, Wilde, Wodehouse og til de nålevende Heller, Adams, Vonnegut og Foer.

Litterater som Octavio Paz hevder, i motsetning til Bakthin, at humoren ikke er en eldgammel menneskelig praksis, men at den er en moderne oppfinnelse som knytter seg til romanens fødsel. Han skriver: « Hverken Homer eller Vergil kjente humoren; Ariost ser ut til å ha en anelse om den, men humoren tar først form med Cervantes». Den tjekkiske forfatteren Milan Kundera støtter seg stort sett til Paz. Kundera skriver: «Humoren: det guddommelige lyn, som avdekker verden i dens moralske flertydighet og mennesket i dets dype uegnethet til å dømme andre (…) Men humoren er, for å vende tilbake til Octavio Paz, «den moderne ånds store oppfinnelse» Den har ikke alltid vært der, og den er heller ikke kommet for alltid å bli.»
Bjarte Eike og Barokksolistene presenterer dette programmet sammen med I Fagiolini. Det er laget av Bjarte Eike på bestilling av Peter Pontvik for Stockholm Early Music Festival, med premiere den 5. juni 2011.

Barokksolistene

Bjarte Eike – musikalsk leder, fiolin
Per Buhre – fiolin
Rastko Roknic – bratsj
Tom Pitt – cello
Mattias Frostenson – violone
Fredrik Bock – teorbe/gitar
Hans Knut Sveen – cembalo
Alexis Kossenko – fløyter/div. blås
Ole Kristian Andersen – trombone/div. blås

I Fagiolini

Robert Hollingworth – altus/bargain counter-tenor
Nicholas «Sammy» Mulroy – tenor/div.blås
Tom Guthrie – baryton/Schulmeister

Program (forandringer vil forekomme)

G.Ph. Telemann (1681-1767): «Burlesk suite om Quijote i G dur»Overtyre, Quijotes oppvåking, Angrep på vindmøllene, Elskovssukk etter Dulcinea, Den snytte Sancho Panza, Rosinantes gallopp, Eselets gallopp, Don Quijote faller til ro
P.D.Q. Bach (1807 -1742)?: «Iphigenia In Brooklyn» Kantate for «røverkjøps-kontra-tenor», trompet munnstykke, doble rørblad, vinflaske, cembalo og strykekvartett
H.I.F. Biber von Biberen (1644-1704): «Battalia a 10»Den ubekymrede sverm av musketerer, marsjen, slaget, de såredes klagesang med imiterte arier og dedikert til Bakkus.

Karneval i Venezia:

A. Gabrieli (1533-1585): «Anchor che col partire», «Chi’nde dara la bose».
G. Mainerio (c.1530-1582) fra «Il Primo Libero de Balli».
A Willaert (c1490-1562) «Vecchie Letrose»
pause
P.D.Q Bach: «Eine kleine Nichtmusik» For strykere og div blåsere
An Alehouse session: Musikk fra engelske taverns på 1600-tallet – med innslag av catches av bl.a H. Purcell. Komponister og verk tbc
G.Ph Telemann: «Der Schulmeister» Komisk kantate for baryton, dobbelt guttekor, strykere og continuo.