Hver fredag mellom kl.20 og 22 opptrådte J.S. Bach sitt Collegium Musicum på det ”Zimmerman’sche Kaffeehaus”. Vi befinner oss i Leipzig på 1730-tallet. Det er opplysningens tid hvor kunstnere og musikere forsøker å frigjøre seg fra de gjeldende normer – at musikk og kunst kun er til for Gud, kirke, konge og slott. Musikere vil gjerne spille for folket og hverandre (de som virkelig setter pris på musikk), fordi det er deres pasjon og ikke deres plikt. Kaffehusene er de perfekte samlingsstedene. De blir nøytrale rom hvor byens kunstnere, studenter og alle som vil være blant de ”hippe”, kan diskuterer alt som ikke det finnes plass til i kirken eller på slottet – filosofi, kunst og naturligvis en masse sladder. Men de er her også for å drikke dette nye nytelsesmiddelet, kaffe, og det går pikante rykter om at servitrisene byr på mer enn bare kaffe…
Ved konsertene hos Zimmermann var ikke musikerne spesielt nøye forberedt, men man musiserete gjerne på sparket. Man tok ikke inngangspenger og musikerne fikk ingen honorarer – det viktigste var å få presentert seg som dyktig musikere i gode ensembler. Hvis man skal lete etter noe lignende i dag, skal man vel til ”jam-sessions” på pub’er og klubber, og ikke til den klassiske musikks konsertsaler.
Jeg, og mange i min generasjon av klassiske musikere forsøker å bryte med noen av de normer og tradisjoner som er knyttet til det å fremføre ”klassisk” musikk. Vi stiller spørsmål ved de skrevne og uskrevne regler rundt konsertens fremførelse. F.eks. at man helst skal sitte stille og konsentrere seg om notene, kle seg i kjole og hvitt – et symbol for romantikkens borgerskap – reise seg 3 ganger når man tar applaus osv. Man har en tendens til å lukke publikum ute, mener jeg, slik at kommunikasjonen kun foregår fra podiet og ut i salen. Alt dette bygger opp om mytene rundt den klassiske musiker som privat og stiv.
I de forskjellige ensembler jeg medvirker i, forsøker vi gjerne å løse litt opp i disse stive formene. Vi kommuniserer åpent med publikum, frigjør det ”swingende” element ved å stå opp og bruker kroppen mere dansant. Vi bruker improvisasjon og musikalsk overskudd til å fremme humoren – alt for å gi en bredere opplevelse av konsertene, der de forhåpentligvis fremstår som unike seanser.
Er dette så bare ”virkemidler” som brukes for å overleve i en kommersiell verden, der underholdningsverdien teller mest og det ikke lenger finnes plass til de seriøse kunstarter? Ja og nei. Ja, fordi mennesket og verden har vært igjennom store forandringer siden det vi kaller klassisk musikk ble komponert, og i dagens mediajungel blir man nødt til å oppdatere sin måte å kommunisere med mennesker på, for å nå ut til de interesserte.
Men mest nei, fordi det alltid vil finnes plass til kvalitet. Det viktigste for meg som musiker, er å aldri gå på kompromiss med de kvaliteter som finnes i musikken – de har jeg funnet ved å spesialisere meg på barokkrepertoaret og gjennom studier i oppførelsespraksis. Det interessante er, at når man forsøker å gjenskape noe ”autentisk” ved hjelp av tidsriktige instrumenter, forståelse for oppførelsespraksis, kjennskap til repertoar osv, så oppstår noe som gir gjenlyd i vår tid. Alle disse virkemidlene som improvisasjon, dans, kommunikasjon og humor var noe man brukte i aller høyeste grad når man fremførte musikk i barokken – og spesielt på steder som Zimmermann’s Kaffehus.
Fakta: Georg Philipp Telemann (1681-1767), grunnla det ”Telemannische Collegium Musicum” i 1702 i Leipzig. Dette bestod utelukkende av studenter – opptil 40 stykker av gangen – som møttes jevnlig for å synge og spille sammen, i forskjellige sammenhenger i byen. De var et uavhengig selskap uten noen formell tilknytning til universitetet.Slike Collegia Musica fantes over hele Europa og særlig i Tyskland – de bestod av en blanding av amatører og profesjonelle. Her fikk man ytterligere utdanning, man fikk fremføre musikk foran et publikum og det var et springbrett for unge inn i den profesjonelle musikertilværelsen. Altså forløperen for akademiet og konserten.Byens forskjellige kaffehus stod åpne for disse musikalske møtene. Fra 1729 til 1740 stod Johann Sebastian Bach (1685-1750) i spissen for Telemannische Collegium Musicum, som holdt til i kaffehuset Zimmermann. Det var her han i 1734 skrev og fremførte sin berømte kantate BWV 211 ”Scweigt stille, plaudert nicht”, eller Dramma per musica ”Über den Caffee” – altså ”Kaffekantaten”.
Christian Friedrich Henrichi, alias Picander, som skrev teksten til kaffekantaten utga i 1727 en tekst, som viser hvor opptatt man var av kaffe på den tiden:
Here, a few days ago, there was
A Royal Decree posted outside the parliament,
Which read: Unfortunately, for a long time, we have felt
That merely by coffee many a person is ruined,
Thus, in order to counteract this in a timely fashion,
Nobody shall dare to drink coffee,
Only the King and his court drink it, themselves,
And others shall not be entitled to do so.
However, now and then, permission will be granted…
Following this, one heard an incessant crying;
Oh! cried out the women folk, oh, take our bread, instead,
Since, without coffee, our lives are dead!
What shall we enjoy along with our morning bread,
Now we have to abandon the coffee-drinking habit;
Very often, we shall sadly retreat
Into loneliness; these were good times,
When we gathered in confidence,
And, when playing the Lombar game, had a cup of coffee.
However, all of this could not sway the King,
and soon, people dropped dead like flies.
One carried, as in the days of the black plague, many to their graves,
and women were decimated so terribly,
Until the Decree was torn apart and destroyed,
Thus the dying found and end in France.
©Bjarte Eike
